Wenche Selmer - Hva kan du unnvære?

- Minimalistisk hyttebygging og bitvis naturødeleggelse på Nasjonalmuseet

“Hva kan du unnvære?”, pleide Wenche Selmer å spørre klientene sine. Ironien henger like tykt som regnskyene over Oslo i det jeg trår inn i et bygg som endte opp med å koste over 6 milliarder kroner – klar for å utforske utstillingen om den norske arkitekten.

Journalist: Hanna Lindemann

Etter å ha vandret rundt i litt over en time må jeg si det er en flott utstilling Nasjonalmuseets kuratorer har satt sammen. Den er lavmælt, men samtidig interessant og informativ, og jeg koser meg der jeg vandrer rundt i rommet. Utstillingens fokus, Wenche Selmer (1920 – 1998), var en arkitekt som brukte mye av sitt aktive yrkesliv på å utvikle den norske hytta. “Det lille trehuset” – som hun kalte det – skulle være enkelt, praktisk og lite prangende, samtidig som det måtte være tilpasset omgivelsene og den lokale byggeskikken. Dette hytteidealet var sterkt knyttet sammen med hennes personlige livsfilosofi, som handlet om at det var mulig å oppnå et rikt liv med enkle midler. Hyttene hennes står dermed igjen som et fysisk symbol på dette livssynet, som hun mente også burde være idealet for boligene våre. Hyttene og livet hennes er dermed nært knyttet til hverandre, noe utstillingen gjør tydelig.

De store hytters selvtillit

Hadde det bare vært med det, hadde utstillingen stått seg som en ren hyllest til en av våre store, men kanskje ikke like anerkjente arkitektstjerner. Mens jeg vandrer rundt i rommet er det likevel vanskelig å unngå å legge merke til enkelte faktabokser som setter utstillingen i et annet lys. De viser statistikk om norsk hytteutbygging, helt fra den spede begynnelsen på tidlig 1900-tall og fram til i dag. Tallene er slående: På 1930-tallet fantes det ‘bare’ 28 000 hytter, men fordelt på en befolkning på rundt 2,8 millioner mennesker. Det var i all hovedsak kun den mer bemidlede delen av befolkningen som kunne ta seg råd til hyttelivet, ettersom de hadde to viktige bærebjelker å lene seg på: tid og penger. Visste du for eksempel at den vanlige norske arbeider ikke fikk lovpålagt ferie før i 1947, da rett til treukersferie ble innført?

Det var ikke før etter krigen at hytta ble en del av den norske selvforståelsen. Folk fikk etter hvert mer penger, og med frislippet på bilsalget i 1960 var det ingen sak å ta seg fram til fjerntliggende hytter på kort tid. Ivar Aasens dikt om nordmannen ble som en selvoppfyllende profeti: “Millom bakkar og berg ut mot havet, heve nordmannen fenget sin heim.” Ja, eller hytte da. Hytter ved havet. Hytter på fjellet. Hytter midt imellom. De ble bygget i en rasende fart, og i 1970 var tallet oppe i 189 500 hytter, med en gjennomsnittsstørrelse på 45m2 . Denne hytteboomen skulle også Wenche Selmer bli sentral i. Hun var allerede godt i gang med sin praksis som arkitekt for å kunne ta del i hytteeventyret. “Med etterkrigstidens ressursknapphet og en gryende miljøbevissthet som bakteppe”, som man kan lese på Nasjonalmuseets nettsider, var hun med på å forme ideen om den norske hytta som et enkelt bygg man kan trekke seg tilbake til for ro og friluftsliv.

I dag virker det derimot som om ingen har lyttet, eller vil lytte, til Selmers læresetninger om det enkle. I 2025 er vi oppe i nesten en halv million hytter, med en utrolig gjennomsnittsstørrelse på 98m2 “Det lille trehuset” har utviklet seg til egne landsbyer med luksuriøse ferieboliger med innlagt vann, strøm og boblebad, som krever enorme areal med tidligere urørt natur. Og for all del, Selmers hytter var heller ikke uskyldige. Man kan forfekte ‘gode idealer’ om det enkle og nære så mye man vil, men så lenge man bygger hytter bidrar man til å bygge ned små stykker med natur her og der. Og det har vist seg å være et stort problem.

Ja vi elsker (å bygge ned) dette landet

Om du ikke har hørt om NRKs artikkel, Norge i rødt, hvitt og grått, er det enten ditt første år på Ås (velkommen skal du være!) eller så har du scrollet litt vel mye i forelesning (skjerpings!). Den beskriver hvordan vi bygger ned naturen vår bit for bit, fordi det er ingen som har kontroll på det store bildet. Litt natur her eller der – det kan vel ikke skade, ikke sant? Problemet oppstår når alle tenker sånn. Plutselig er enorme områder bygget ned, og irreversibel skade gjort på bl.a. rødlistede naturtyper, inngrepsfri natur, myr, strandsone, vassdrag og villreinområder, som igjen fører til at rødlistede arter mister livsviktige habitater. Og NRK peker spesielt på én stor synder: den norske hytta.

Hvordan kan dette skje? Etter tre år med intense studier av både bodegakrakken og norsk planlegging kan jeg heldigvis gi et ok minus svar. Plan- og bygningsloven – på fagspråket kalt Bibel` n – legger den såkalte planmyndigheten hos hver av de 357 kommunene i landet. Det er de som står fritt til å bestemme hvor det skal bygges bolig eller næring, skole eller landbruk, og det de bestemmer er juridisk bindende. De har visse retningslinjer å følge fra statlig hold, i tillegg til enkeltparagrafer i lovverket, men nyter generelt stor frihet i å bestemme sine egne planer. Dette er bra for lokaldemokratiets del, men fører til svært dårlig utfall for naturen.

Man skulle kanskje trodd det motsatte, for vi har flere lover som i utgangspunktet skal hindre nedbyggingen vi ser i dag. Man kan f. eks verne natur i henhold til Naturmangfoldloven kapittel 5, eller se til Plan- og bygningsloven §1-8, som skal hindre utbygging i den såkalte ‘strandsona’, altså et belte på 100 meter fra sjøen. Gjennom bare disse to skulle man trodd at mye natur kunne bli ivaretatt, men dessverre finnes muligheten for å dispensere fra loven, som i plan- og bygningsloven kapittel 19 og Naturmangfoldloven §48. Og én ting må du vite om norske kommuner, og det er at de elsker å dispensere. Det er alltid andre grunner som veier tyngre, for eksempel flere arbeidsplasser i kommunen. Da ender naturen opp som tapende part, gang etter gang.

Din hytte er din borg

Likevel, det trenger ikke å fortsette å være sånn. Det var dét utstillingen om Wenche Selmer viste meg. Skal vi stanse det store naturtapet vi ser i dag kan ikke hytteeventyret anno 2026 få fortsette, men det finnes løsninger som ikke krever at vi må gi slipp på hytta for alltid. Tro det eller ei – et godt liv er mulig uten fjernvarme og boblebad. I en motsetningsfylt verden av ressursknapphet og overflod på samme tid gjør vi klokt i å stanse i noen minutter og studere Selmers budskap litt nøyere. Med små hytter tilpasset landskapet heller enn å sprenge seg gjennom det, unngår man de største ødeleggelsene uten at det går på akkord med menneskets trang etter å oppsøke og oppholde seg i natur.

Selmer ønsket at hyttene hennes skulle stå modell for boligene våre, men de kan likeså godt være det for livene våre også. Hva er det du kan unnvære?