HØRER DERE OSS NÅ? Varsling for studenter

Når en grense er blitt brutt og tryggheten forsvinner i studentlivet trenger man noen å si ifra til. Noen å snakke med. Et sikkerhetsnett som kan fange en opp. Studentsamfunnet i Ås og NMBU har varslingsordninger, retningslinjer og egne roller for nettopp dette. På papiret er systemene på plass. Likevel forteller flere studenter om en annen opplevelse: om å føle seg liten og å rope mot et system som snur ryggen til. Tuntréet har snakket med både studentene og institusjonene for å forstå hvorfor noen varsler ender i stillhet.

Journalist: Marie Tjelta

Illustratør: Anna Bjørke

Varslere som ikke ble hørt

Tuntréet har intervjuet to studenter som deler sine historier om å varsle i studentlivet på Ås.

“Jeg følte at jeg var i krig”, sier Ingunn.

Slik skildrer hun tiden da hun varslet til Studentsamfunnet om voldtekt begått av en frivillig i maktposisjon, noen år tilbake.

Stillhet.

Ingenting skjedde.

Først flere måneder senere da hun selv tok saken videre og politianmeldte hendelsen, opplevde hun å bli tatt på alvor. En annen student, som vi kaller “Nora”, forteller om en lignende opplevelse i nyere tid. Som frivillig ved Studentsamfunnet ble hun utsatt for gjentatt seksuell trakassering fra en medstudent i en maktposisjon på en festkveld. Hun varslet til HR og fikk raskt svar, men opplevde at oppfølgingen stoppet opp. Videre kontaktet hun NMBU gjennom ‘Si ifra!’- ordningen og fikk et møte. Men også her hørte hun ikke noe mer i etterkant. Frem til i dag har ikke saken til Nora blitt fulgt opp av noen av varslingsordningene.

Stillhet, nok en gang.

I mellomtiden var Nora nødt til å forholde seg til personen hun hadde varslet om gjennom vervet sitt.

“Du venter måned etter måned, mens du fortsatt må møte [hen] på grunn av vervet, du venter på svar og du får det aldri (...) Det gjør deg sint, fordi du føler at saken aldri ble tatt seriøst. Det føles som et slag i trynet. ”

En fellesnevner for begge historiene var mangelen på oppfølging etter at de varslet. I tillegg opplevde begge usikkerhet rundt hvor man skulle henvende seg og hva som skjer etter at man har varslet.

“Jeg prøvde å kontakte alt”, forteller Ingunn, og opplevde det somvanskelig å finne riktig instans.

Hun understreker at det å varsle i seg selv eren høy terskel, og at systemet krever mer av varsleren enn det burde.

“De som opplever noe ubehagelig bruker ofte lang tid på å si ifra. Det koster mye å varsle én gang. Da orker man ikke å gjøre det flere ganger, ”

Begge beskriver også at varslings prosessen var belastende. For Ingunn førte det til en periode hvor kroppen gikk inn i overlevelsesmodus, hvor mye av energien ble brukt på å forsøke å bli hørt.

“Man blir veldig sårbar når man må rote seg frem til riktig person å varsle til. Jeg måtte utlevere den verste natten i mitt liv til flere fremmede for å bli henvist videre,” sier hun.

Er det rimelig at en varslingsprosess skal kreve så mye, når man allerede står i en svært belastende situasjon? For Nora endte det med at hun til slutt måtte gi slipp på saken.

“Målet mitt var å hindre at det skjer med andre jenter. Men jeg kan ikke bruke all energien min på dette. Jeg må gå videre.”

Både Ingunn og Nora stiller seg kritisk til dagens HR-ordning for frivillige ved Studentsamfunnet og mener at rollen ikke bør ivaretas av en medstudent.

Som medstudent har man en nær tilknytning til studentmiljøet, noe som kan gjøre det vanskelig å være helt nøytral. Ingunn mener at dette sammen med manglende kompetanse gjør det vanskelig å håndtere saker med en høy alvorlighetsgrad.

Hun legger til at hun i dag ikke ville vært komfortabel med å varsle til HR.

«Jeg hadde heldigvis en naiv holdning til hvor lang og krevende prosessen skulle bli.»

Historiene til Nora og Ingunn er forskjellige og hendte i ulike tidsrom, likevel bærer de preg av det samme problemet og viser en tydelig rød tråd av et system som ikke nødvendigvis ivaretar varsleren.

Undersøkelse blant studentene

Tuntréet gjennomførte en spørre-undersøkelse blant studenter om deres erfaringer med varslingsordningene på Ås. Med 55 svar tegner det seg et bilde: Systemene oppleves ikke alltid å fungere slik de skal i praksis.

Si ifra - også?

Over halvparten av respondentene oppgir at de er usikre på hvem de skal kontakte dersom noe alvorlig skjer. Samtidig oppfatter flere informasjon om varslingsordningene som lite tilgjengelig. De mest kjente instansene er HR ved Studentsamfunnet og Angela. Det er særlig HR ved Studentsamfunnet/UKA og NMBU sin ‘Si ifra’ som har blitt brukt av respondentene.

“Etter jeg varslet hørte jeg aldri noe mer om det ...”

“Virker absolutt ikke som at det ble noen konsekvenser.”

“Opplevde manglende oppfølging av saken.”

Stillhet, igjen og igjen.

En tillit som vakler

Majoriteten av respondentene stiller seg ‘Usikker’ til hvor stor tillit de har til varslingssystemene, mens resten er splittet mellom ‘Ganske stor’ og ‘Lav tillit’. Videre utdyper flere at de ikke har tillit til at saker blir tatt på alvor.

“Føler straffer er for milde, at man ikke kommer noe sted eller at man får problemer i det sosiale om man melder inn noe”

“Opplever ikke at seksuell trakassering medfører konsekvenser for personer i maktposisjoner.”

De fleste svarer at de ville vært mest komfortable med å varsle til ‘En ekstern/uavhengig person’, mens en ‘Ansatt ved NMBU’ er på andreplass. Det bringer oss videre til spørsmålet om hvorvidt HR ved Studentsamfunnet bør være en medstudent. 43 prosent svarer at de er usikre, mens resten er splittet mellom ja og nei.

Flere peker på utfordringer knyttet til habilitet og kompetanse:

“Det skaper et miljø hvor mange føler at de som er venn med HR er urørlige. Det skaper også vanskelige situasjoner dersom HR er på festkveld og oppfører seg upassende, hvem skal man si ifra til da?

“Føler at varslings-systemer bør være eksterne, det er skummelt å varsle om en dårlig opplevelse med noen hvis du vet at personen du varsler til er venn med personen du varsler om.”

“I alvorligere saker er det uakseptabelt at en student uten særlig opplæring håndterer saken.”

Samtidig mener noen at en medstudent kan gjøre det lettere å si ifra:

“Unge mennesker relaterer lettere tilandre unge mennesker.”

“Det er kanskje lettere å kontakte noen som har mer erfaring med å være student selv.”

Noen etterlyser også en mellomløsning med HR som både ekstern og medstudent:

“Jeg skulle ønske at HR var løst på en mer todelt måte.”

“Hvis man skulle sett at det hadde vært eksternt, så burde det i så fall fortsatt vært noen som hadde den nærkontakten med de frivillige.”

Studentsamfunnet svarer

På bakgrunn av kritikken Studentsamfunnets HR- ordning fikk gjennom intervjuene og spørreundersøkelsene kontaktet Tuntréet leder av Samfunnet, Oskar Solberg Lægland, og nåværende HR-sjef, Signy Tangen, for å få deres perspektiv på saken. De er ikke gjort kjent med de konkrete sakene Tuntréet omtaler, og kan av hensyn til taushetsplikten ikke kommentere enkelthendelser.

Varsleren står i mørket

Flere studenter opplever å bli stående i mørket etter å ha varslet, uten oppfølging eller innsikt i hva som skjer videre. Det leder til et vesentlig spørsmål: Hva får varsleren vite, og hva har de krav på å vite? I løpet av intervjuet kommer det frem at det i realiteten er ganske lite. Av hensyn til personvern behandles sakene konfidensielt. Varsleren får derfor som hovedregel ikke vite hvilke tiltak eller sanksjoner som eventuelt blir iverksatt.

HR-sjef Signy Tangen understreker at dette handler om å ivareta personvernet til alle involverte.

I enkelte tilfeller, etter hva Tuntréet har fått opplyst, opplever varsleren også å få lite til ingen informasjon i etterkant. Hvordan jobber HR med å sikre at varsleren ikke blir etterlat i blinde?

Tangen forklarer at HR gir beskjed om at saken blir fulgt opp, men ikke så mye mer utover det.

“Det er jo litt dumt at den som varsler ikke får noe svar på om det har blitt gjort en konsekvens eller ikke, men det er også for å ivareta personvernet til den det har blitt varslet om”, forklarer HR-sjefen.

Hun understreker at alle skal føle seg trygge til å varsle, og at terskelen for å varsle kan bli høyere hvis man føler at slike ting blir en snakkis i et lite studentmiljø som Ås.

“Det er en praksis for å ta vare på personvernet til begge parter”.

Samtidig er det nettopp dette nære miljøet som også gjør spørsmål om nøytraliteten til HR ekstra utfordrende.

Habilitet og kompetanse

Flere av studentene Tuntréet har vært i kontakt med uttrykker bekymring for habiliteten og kompetansen til en medstudent. Her har Tangen et tydelig svar: Er HR inhabil så er ikke HR med i saken i det hele tatt. Da blir saken sendt videre til bodegasjef, leder av Samfunnet eller til ekstern representant i Hus- og finansstyret (HF). Tangen understreker også at man kan ta kontakt direkte med disse om man vil unngå HR helt.

Samtidig er det i utgangspunktet HR selv som vurderer egen habilitet, selv om dette også kan overprøves. Ifølge Tangen er man automatisk inhabil i saker som gjelder egen forening, samtidig tenker hun at det i et lite miljø som Ås må være rom for normale sosiale relasjoner.

Men, har en medstudent egentlig kompetansen til å håndtere varslingssaker?“ HR arbeider aldri alene.” presiserer Tangen.

Hun forklarer at hun alltid sparrer med andre - HR kontakter enten komitésjefer, folkevalgte eller eksterne fra HF avhengig av sakens omfang. Ved varslingssaker, p-saker eller andre sensitive saker er det enten bodegasjef, leder eller ekstern representant fra HF som sparres med, nettopp for å ivareta personvern. Hun mener at flerepers pektiver gjør det lettere å komme frem til en god løsning. I tillegg føler hun at HR får god opplæring. Hun har tilgang på arkiv av tidligere saker og kan se hvordan de ble håndtert, i tilegg til mange instrukser som fungerer som rammer for saksgang.

Samtidig er hun klar over at HR har begrenset kompetanse i de mer alvorlige sakene og kan henvise til eller kontakte NMBU og helsestasjonen ved behov.

Ekstern HR

Flere har etterspurt en ekstern løsning til HR og i løpet av intervjuet avsløres det at den faktisk finnes, den er bare ikke så synlig. Om man ikke vil kontakte en medstudent kan man ta direkte kontakt med en ekstern representant i Hus- og finansstyret. Mailen er listet opp på ‘Si ifra!’-siden.

Både Tangen og Lægland peker på at å være medstudent kan være en styrke. For noen gjør det terskelen lavere å si ifra. Tangen forteller at det er flere som har kontaktet henne på messenger og mener at dette hadde de nok ikke gjort til en profesjonell ansatt.

Lægland avslutter med at om man føler at en varslingssak ikke ble tatt opp på en god nok måte må man gjerne kontakte leder, ekstern representant i HF eller HR, så kan man prøve å rette opp i det.

NMBU svarer

“NMBU tilstreber å gi varsler tilbakemelding og informasjon innenfor gjeldende rammer, men vi tar slike tilbakemeldinger på alvor.»

Skriver Jan Petter Stenberg, personal-og organisasjonsdirektør ved NMBU og medlem av universitetets varslingssekretariat, i en e-post til Tuntréet. Universitetet forteller at de tar til seg tilbakemeldingene om dårlig oppfølging og forteller at de vil se på hvordan rutinene deres etterleves i praksis.

Det samme konflikten mellom personvern og informasjon til varsleren synes å oppstå også hos varslingsordningen til NMBU. Stenberg forklarer at varsleren skal som hovedregel holdes orientert om fremdriften i saken, dersom tiltak iverksettes, vil varsleren få beskjed om at saken blir fulgt opp, men detaljer kan være begrenset av hensynet til taushetsplikt og personvern.

Stenberg skriver videre at varslingssekretariatet opplever at studenter i økende grad tar i bruk “Si fra-meld avvik!”-ordningen, og oppfordrer studentene til å bruke den.

“Erfaring viser at det i mange saker som angår studenter, kan være vel så viktig å gi råd, veiledning eller henvise til relevante instanser som å iverksette formelle tiltak.

De arbeider fortløpende med å gjøre varslingsordningene mer tilgjengelige og forståelige for studentene.

En som hører

Om noe ugreit skjer i studentlivet kan det være vanskelig å orientere seg om hvor man skal gå. Da er det fint å ha en person å komme til om man er i villrede. Marit Raaf, studentlivskoordinator i SiÅs, er nettopp en slik resurs. Raaf kan hjelpe studenter med alt i studentlivet som kan være vanskelig om det er å kontakte instanser, varsle eller bare ha noen å prate med.

Raaf forteller i en e-post til Tuntréet at hun har en oppfatning av at det er mange studenter som ikke vet hvor de skal varsle. Vi spør hva hun mener en student som varsler trenger mest i slike situasjoner. Svaret er tydelig: å bli hørt.

“Det å få fortelle sin historie, uten avbrudd, og å bli trodd. Og en støtte og hjelp til å finne en god måte å håndtere det på”. avslutter hun.

Den bitre realiteten

Å bli hørt er nettopp det som er kjernen av å varsle. Hvis man ikke blir hørt, hva er da poenget med å rope?

Både Studentsamfunnet og NMBU peker på hensynet til personvern som begrensning på hva som kan deles med varsleren. Personvern skal vernes om, men det åpner likevel opp for spørsmålet: Hvilke av partene ivaretas best i en slik ordning? Når varsleren får begrenset innsyn i hva som skjer videre, kan det være vanskelig å vite om man faktisk har blitt hørt.

Mange etterspør en ekstern HR ved Studentsamfunnet. På papiret fungerer eksternrepresentantene i HF som en ekstern HR, men når det later til at færreste av studentene vet om dette, finnes løsningen i realiteten da?

Begge institusjonene kan forklare hvordan systemene er ment å fungere på papiret, men til syvende og sist er det hvordan det oppleves i praksis som teller. Uansett hva grunnen til at studenter ikke blir fulgt opp er, kan det utad fremme et budskap om at det ugreie er greit. Skal studentlivet på Ås være trygt, må varslingsordningene fungere i praksis. Det starter med at stillheten tar slutt.

HR ved Studentsamfunnet og UKA i Ås

Frivilliges varslingskanal

HR-sjef er et uavhengig verv, men ligger offisiellt under administrasjonsblokka til Samfunnet og Festblokka til UKA i Ås. Vervet er ikke folkevalgt, men ansatt internt i organisasjonen av blant annet sittende HR, festsjef, bodegasjef supplert av andre folkevalgte i organisasjonen. Rollen har et bredt ansvarsområde, men hovedoppgaven er å være kontaktperson for komitésjefer og komitémedlemmer, i tillegg til å bistå folkevalgte. Ved konflikthåndtering blir HR involvert som en “nøytral part”. Dersom du som frivillig ønsker å varsle om en ugrei opplevelse kan du kontakte HR-sjef.

HR sitt myndighetsområde er begrenset til Studentsamfunnet. I hendelser som tar plass utenfor Studentsamfunnets område, for eksempel på en hjemmefest, har HR lite handlingsrom.

Si fra – meld avvik!

NMBUs varslingssekretariat

Her kan alvorlige og kritikkverdige forhold tilknyttet studiet varsles om. Varslingsordningen gir anledning til å varsle både åpent og anonymt om forhold som strider mot lov, interne retningslinjer eller etiske normer, herunder trakassering, diskriminering, uakseptabel atferd og andre forhold som kan påvirke studiemiljøet negativt. Dette kan også gjelde forhold studentene imellom.

Forhold som i hovedsak ligger i studentenes private liv kan falle utenfor universitetetsoppfølgings ansvar, selv om de kan ha konsekvenser for studentens studiesituasjon. I slike tilfeller vil universitetets rolle ofte være begrenset til å vurdere støttetiltak, gi råd eller henvise til relevante eksterne instanser.

Studentlivskoordinator SiÅs

En å snakke med

Studentlivskoordinatoren i SiÅs fungerer som en kontaktperson for studenter i vanskelige situasjoner. Studenter kan ta kontakt uansett hva det gjelder, enten man har opplevd noe ugreit, er usikker på hva du bør gjøre, eller bare trenger noen å snakke med.

Målet er å være en samtale partner og hjelpe med å finne veien videre. Det kan innebære råd, støtte eller hjelp til å kontakte riktige instanser, som SiÅs boligavdeling, ‘Si ifra - meld avvik!’- systemet ved NMBU, helsetjenester eller overgrepsmottak. Noen ganger kan det også være å bare støttestudenten i å prosessere en ubehagelig opplevelse.

Angela

Hjelp på fest

Angela er en ordning du kan bruke under festkvelder ved Studentsamfunnet om du har havnet i en ubehagelig situasjon og ønsker diskré hjelp til å komme seg ut av den. For å få hjelp kan du spørre en frivillig:

“Hvor er Angela?”

(eller si noe annet som inneholder navnet ‘Angela’).

Dette er et signal til de frivillige om å få deg bort fra situasjonen uten videre spørsmål.