En anmeldelse: Markens Grøde

Hans Petter Molands nyinnspilling av Markens Grøde gjør Isak Sellanraa til en snill og dugelig/udugelig mann og flytter Sellanraa gård fra Nord-Norge til Vestlandet. Kan resultatet overbevise en smått bitter nordlending?

Anmelder: Trygve Bø Kongsbakk

Markens Grøde finner sted på Vestlandet. Høyt oppe i den steinete dalsiden forsøker Isak Sellanraa (Herbert Nordrum) å etablere et nytt gårdsbruk. Det går heller dårlig, helt til Inger (Asta August) en dag dukker opp. Sammen får de virkelig sving på sakene. Før du vet ordet av det har de gått fra huleboerstatus til gammeliv til steinhuspalass.

Filmen etablerer effektivt usikkerheten og utryggheten i møtet mellom Isak og Inger. Isak aksepterer Ingers hareskår uten avsky, og sakte, men sikkert blir hun trygg på ham – og han på henne. Utforskningen av deres gryende forhold er filmens største styrke.

Det er forbløffende mye som skjer på rydningsplassen på kort tid. Den grundige dokumentasjonen av Isaks udugelighet i begynnelsen gjør dette ekstra vanskelig å tro på. Nærmest ut av ura ryddes det innmark. Enorme, perfekte steinhus reises uten problem. Isak har til og med hatt tid til å lage seg vei ned til bygda som virker å være milevis unna. At det hjelper å være to er klart, men selv for en dyktig kvinne som Inger er det i overkant å forvente at hun skal få så mye ut av denne versjonen av Isak.

Samtidig som det skjer mye, er det med den to og en halv time lange spilletiden likevel forbløffende lite som skjer på lerretet. Isak og Inger er fåmælte folk. Med dem er det lenge mest arbeid og elskov. Av bikarakterene er flere av de sentrale fra boken utelatt. Bakgrunnsmaterialets samiske dimensjon er i så stor grad fjernet at det lille som er igjen fremstår påklistret. I det vestlandske landskapet får vi kun på avstand se et par glimt av reinsdyr og samer oppe på høyfjellet.

Edvard Munch, Markens Grøde (1923). Foto: Nasjonalmuseet

Moderniseringen av samfunnet behandles i hovedsak gjennom maskinenes inntog på Sellanraa, og gjennom Inger og sønnen Eleseus’ vending mot byen. Den skeptiske Isak blir fremstilt som noe av en stakkarslig figur som står igjen på perrongen, mens Inger er på vei videre. Selv ikke det moderne livets skadelige effekt på naturen, som tematiseres gjennom utviklingen av en gruve, finner man tid til i mer enn en bisetning. Det relasjonelle dramaet skal tilsynelatende ikke forstyrres for mye. I en film som tidvis beveger seg langt fra originalverket kunne man tjent på å ha stått enda tydeligere i disse valgene.

Til tross for sine mangler klarer filmen likevel å holde på oppmerksomheten gjennom hele spilletiden. Det taler om en film med potensiale. Filmen vi fikk overskygges dessverre av originalverket – av tanken på hva det kunne ha blitt hvis man utforsket dets øvrige sider med større interesse og med et nytt blikk. Og selv om det er vakkert i vest, hadde det nok ikke skadet for filmens fokus og troverdighet å flytte innspillingen til det o vakre, vidunderlige Nordland.