Ås’n går det?

Journalist: Synne Louise Stromme

Nei, nå skal jeg være helt ærlig: det går ikke så bra. Det har vært Psykisk helseuke, og i den forbindelse tok jeg en liten selv-gransking. Gjett om jeg lo godt av tanken på hvor utslitt jeg egentlig er nå i disse tider.

På Verdensdagen for psykisk helse bestemte jeg meg for å ta meg litt fri, og tok en rolig kveld med noen venner. Ironisk nok har jeg bursdag dagen etter. Hvorfor er det ironisk? Jo, fordi en skulle tru at en da fikk tatt en pust i bakken og ordnet opp i thrilleren i hodet. Slik ble det ikke. Bursdagen min besto for det meste av tårer og hår-utrivning.

Misforstå meg rett: jeg har fantastiske mennesker rundt meg, jeg har et sted å bo her i vakre Norge, og jeg trives fantastisk godt her i Ås. Men jeg stresser - hele tiden. Ryggen min er som en eneste stor knute, og hodet mitt tynger dagen lang.

Det har seg jo faktisk slik at stress er en overlevelsesmekanisme. Stressresponsen vår skal liksom fungere som en beskyttelse, som skal simulere handling: flukt eller kamp. Likevel oppleves stress sjeldent som en hjelpende hånd. Det har en tyngde. Det jeg derimot vet er at stress kan håndteres, med tid, rett tankesett og muligens en faktisk hjelpende hånd.

Når en skal prate om mental helse, da spesielt stressinnvirkning i mitt tilfelle, er den typiske responsen en “løsning” eller en form for kvikkfiks. «Bare spis, sov og slapp av», og så skal liksom livet brått bestå av regnbuer og enhjørninger. Jeg vet ikke med deg, men det har sjeldent fungert for min del. Det samme gjelder den kjempegode trøsten «kan du ikke bare slutte å føle deg trist?»

Heldigvis har jeg en meget spesiell person i livet mitt, som kom til meg med noen kloke ord. Ingen løsning, ingen tips, men heller en vakker metafor som ga meg motivasjon og et bredt smil om munnen:

«Se for deg at du skal bestige et fjell. I begynnelsen er du full av energi, og bakken er slak. Dette skal gå fint, tenker du. Du går og går, og det blir brattere og brattere. Så slakker det av igjen. Turen består av vanskelige og lette stigninger om hverandre. Etter hvert blir bakken så bratt og tung at du ikke tror du orker mer. Stresset øker like raskt som energien synker. Når ferden blir så tung: snu deg og ta en titt. Se hvor langt du er kommet. Se hvor vakker utsikten er, og alt du har lagt bak deg. Når du har kommet så langt, slitt gjennom så mye – da er det kanskje ikke så langt til toppen av fjellet?»

Jeg vet ikke om dette vil motivere deg like mye som det motiverte meg, men jeg håper i alle fall at du tar det til deg. Nå er UKA godt i gang, og det er mye fest og moro ute og går. Det er på tide å slå seg litt løs og sette pris på alt en har gjort, istedenfor å sture ved alt det en ikke har gjort. Masse lykke til videre, uansett hvordan situasjonen din er <3