Skeiv i Ås

Det kommer nok ikke som en overraskelse at folk flest er streite – heterofile og ciskjønna. Likevel er det nok vanligere enn man kanskje tror å falle utenfor denne boksen, noe Tuntreet bestemte seg for å utforske i denne utgaven.

Journalist: Jane Bergan
Illustratør: Oda Braar Wæge

Hva betyr skeiv?
Dette med definering av hva man føler om kjønn, både sitt eget og andres, kan være vanskelig å begi seg ut på. Tradisjonelt sett har man brukt LHBT (Lesbisk, Homofil, Bifil og Trans) for å gi et samlebegrep om de som ikke følger «malen» med å identifisere seg som kjønnet man er født som, og/eller ha en partner av det motsatte kjønn. I nyere tid er det vanlig å si LHBT+ eller LHBTIQ, der I-en står for interkjønn og Q-en står for queer eller questioning. Det er også mange andre merkelapper som går under LHBT+, som dekker både seksuell orientering, kjønnsidentitet og kjønnskjennetegn. Eksempler er panseksuell, aseksuell, ikke-binær, androgyn eller bare skeiv. Ordet skeiv brukes ofte for «ikke streit», enten det er et samlebegrep for LHBT+ eller mangel på særlig tilhørighet til en enkel kategori i spekteret. Her kommer vi til å bruke ordet skeiv som et samlebegrep for alle på LHBT+-spekteret.

Hvem er skeive?
Det er ikke lett å vite hvor mange som er skeive, og talla er vanskelige å finne. Søker man på nettet får man svar som varierer fra 1,2% til 20% av befolkninga, og det er vanskelig å hverken bekrefte eller avkrefte, da det kan oppleves som såpass personlig at folk ikke vil svare. Ung.no opererer med 3-5%, mens SSB kun har bekrefta 1,2-1,8%. Vi kan i hvert fall konkludere med at det ikke er uvanlig, noe som bekreftes av studentene på NMBU. Tuntreet lagde en undersøkelse der vi stilte studentene en rekke spørsmål om hvordan det er å være skeiv, og hvordan de blir mottatt. Vi fant ut at hver eneste av de 110 personene som svarte, streit eller ei, kjenner i hvert fall én som er skeiv.

Undersøkelsen spurte også om hva folk identifiserer seg som, og av de 110 studentene som svarte sa 50% at de var skeive, mens ytterligere 8,2% var usikre. Av de 60 svarene som utdypa at de var skeive, er 15 lesbiske, 16 homofile, 24 bifile, to trans og to skeive. Det ble også nevnt aseksuell/demiseksuell, panfil, spørrende bifil og ikke-binær.

Er det vanskeligere å være skeiv?
SSB har noen interessante tall angående psykisk helse hos skeive personer. Ved gjennomføring av Hopkins liste, en indeks for å måle nedsatt psykisk helse, går skalaen fra 1 (ikke plaga) til 4 (veldig mye plaga) på en rekke spørsmål. En gjennomsnittssum på over 1,75 blir tolka som symptomer på angst og depresjon. Denne testen ble riktignok gjennomført på en relativt liten testgruppe, men av heterofile var det én av ti som fikk over grensesnittet. Blant de skeive (i denne undersøkelsen lesbiske, homofile og bifile) lå hele én av tre over grensa.

Hva kan være grunnen til den store forskjellen? Er det forvirringa som kommer med å finne egen identitet, eller er det mer fysiske grunner? I 2005 ble 20% av skeive menn utsatt for vold i løpet av et år, noe som er fire ganger høyere enn volden utført mot heterofile menn. Det kan selvfølgelig være andre grunner til dette enn legninga, men vi ser at skeive personer generelt er mer engstelige. Da Tuntreet spurte om det var noen som hadde blitt mobba for å være skeiv, svarte 30% at de hadde blitt litt mobba. 1,6% svarte at det var et stort problem, mens 9,4% svarte nei, men at det hadde vært et problem hvis de hadde kommet ut, og at de slapp unna kun fordi andre ikke visste at de var skeive.

Her på NMBU ser det heldigvis ut til å være relativt greit å være skeiv; 66% har aldri opplevd fordommer her, mens 33% svarer at det sjeldent er et problem. Kun én person svarer at det ikke er særlig greit, og at de ofte merker forskjellsbehandling.

En del av identiteten
Selv om det er betydelig bedre i dag enn det har vært tidligere, er verden fortsatt relativt heteronormativ. Man trenger ikke fortelle noen at man definerer seg som kjønnet man alltid har vært, og det er forventa at du skal ende opp med en partner av motsatt kjønn. De fleste vil på et eller annet tidspunkt i livet føle trangen til å fortelle folk/rette på denne antagelsen hvis det ikke stemmer, og studentene i Ås er ikke et unntak. 6,7% av de som svarte på undersøkelsen begynte å fortelle folk at de var skeive i 11-til 14-årsalderen. 30% kom ut mellom 15-17 år, 25% da de var 18-20 år, og 30% tidlig i 20-åra. 3,3% kom ut senere, og 5% har fortsatt ikke fortalt det til noen.

Hva kan være grunnen til at noen velger å fortelle andre om legning og kjønnsidentitet, mens andre ikke gjør det? LHBT+ har mange ulike spektre, noen mer synlige enn andre. Noen av studentene har unnlatt å si noe om det fordi det ikke har vært relevant, fordi det ikke er en stor del av egen personlighetsoppfatning, på grunn av fordommer fra familie og/eller eldre, eller fordi det rett og slett aldri har kommet opp i samtaler. Noen vil bare slippe å føle seg dømt, særlig hvis de ikke er helt sikre på seg selv enda, og hva de identifiserer seg som.

På den andre sida er det flere grunner til å fortelle det før eller siden. For noen er det nødvendig for å finne en partner av et kjønn man blir tiltrukket av, andre vil si det for å unngå misforståelser. Den vanligste grunnen til å komme ut virker som å være selvaksept, og å leve så autentisk som mulig. En student svarte «det er noe frigjørende ved å fortelle hvem man er. Ikke bare fordi man kan leve litt mer åpent, men også fordi ens egen psyke har godt av å slippe å alltid analysere sin egen oppførsel, og å tenke på hvordan andre oppfatter deg».