ETTER BYGGHERRENS ÅR
ETTER BYGGHERRENS ÅR
Innsendt av Benjamin A. Faulkner
«Rundt 80-90% av den eksisterende bygningsmassen vil fortsatt stå i 2050».
Jeg reiste meg stille opp. Gikk bort til kjøkkenbenken og kjørte kaffekolben hodestups ned i koppen min. «Hva faen leste jeg nå,» gryntet jeg omsider til meg selv og gikk bort til laptopen for å bekrefte. Det er jo faktisk det som står der. For at vi skal møte kravene til Paris-avtalen må vi nesten slutte å bygge nye bygninger. Det er det denne SINTEF-rapporten (2020) sier, jo: «Med tanke på at det meste av verdens bygningsmasse i 2050 allerede eksisterer i dag, vil rehabilitering og adaptiv gjenbruk av eksisterende bygninger være et avgjørende bidrag til en bærekraftig framtid». Det kan faktisk ta 10 til 80 år «før et nybygg utlikner klimagassutslippet som kom i byggeprosessen». Ifølge World GBC er den totale bygningsmassen ansvarlig for 39% av globale klimagassutslipp. Vi bør, for guds skyld, ikke bygge flere bygninger nå.
Men stopp en hal. Nå ja: jeg er jo utdannet som byplanlegger, og vår utdannelse handler primært om å holde eiendomsutviklere i tøylene slik at vi ivaretar gode leverom. Hvis ingen bygger noe så kan vel byplanleggere og arkitekter bare pakke snippesken og finne arbeid et annet sted. Men bransjen og regjeringen mener noe annet. Byggebransjen kommer bare til å øke, og øke, og øke, og da trengs planleggere og arkitekter.
Throwback til 2021: «Vi trenger flere, gode samfunnsplanleggere og arealplanleggere i hele Norge» skrev Regjeringen. Hele landet er i redsel for at plan- og bygningsloven skal stå ubeskyttet mens gærninger hagler kommunen med dispensasjonssøknader og 60-talls reguleringsplaner hvor garasjene er større enn husene. Saken er klar: vi må utdanne minst 400 nye arealplanleggere i året. Da jeg begynte å studere by- og regionplanlegging på Norges miljø- og biovitenskapelige universitet i 2018, satt vi som tente lys i forelesningssalen da professorene sto i kø for å fortelle oss at «det er nokså vanlig å få jobb før dere har skrevet ferdig masteren». Det var i alle fall det NTNU-professor i planlegging Dag Kittang sa til NRK i 2010.
Vi følte oss uansett heldige som hadde kommet til festen! Tenk hva fremtiden vil gi av arbeidsmuligheter! Landet skal bygges! og vi var ridderne som, med svadatungen som vårt våpen, skulle rope «en garde!» til byggherrer som trodde de kunne lure seg unna med dårlig planlagt universell utforming, eller lite permeable overflater som de rekordbrytende regnskurene kunne trenge gjennom. «Det er ikke nok bier!» gledet vi oss til å rope tvers over kommunale møtebordet, og dælje nedpå med neven så gjendekjekspakken velter, mens entreprenørene somler seg imellom for å finne et passende motsvar til denne bredsiden av bærekraftig utvikling par excellence. Lite visste vi hva slags verden som ble til bare halvveis gjennom studieløpet. Det begynte som små bobler under overflaten.
«The world has changed. I see it in the water. I feel it in the earth. I smell it in the air,” sier Galadriel, en 8000 år gammel alv med en magisk ring på fingeren som bare har lyst til å stikke av fra alt, da det ikke er «hennes tid lenger». Det sies at kriser aldri trer frem som en singulært-oppfattet hendelse. Det er alltid de små bestanddelene som registreres individuelt og sammen danner et bilde av legendarisk skitskue. La meg forklare:
Først skjedde COVID-19. I en undersøkelse fra 2020 gikk 64% av byggebransjen ned i omsetning det inneværende året. Dette endte naturligvis opp med å være en midlertidig liten sak. Men så skjedde jo det ene og det andre. I 2022 kom prisøkningene. Rentehevingene. Et innlegg i Dagens Næringsliv poengterte at salget av nye boliger kunne bli lavere enn bunnen i finanskrisen.
Den 17. januar 2023 murret det i arkitektmiljøet. Flere og flere ble permittert. I juni 2023 kom en sjokkmelding fra arkitektkontoret 4B, der halvparten av stolene i kontoret nå står tomme; pultene ryddet. Og det var ikke permitteringer. Nyhetene som sendte et gyfs ned ryggene på oss masterstudenter. Arbeidslivet var akkurat rundt hjørnet! I september, kom Sweco Architects til å kutte 30 årsverk, tilsvarende 15% av medarbeiderstokken. Men det er også en annen ting som skal gjøre saken enda verre.
Per år utdannes det omkring noen hundre hundre arkitekter, og nokså mange arealplanleggere. Det må ha vært mange nyutdannede arkitekter og planleggere som var jobbsøkende i mellomrommet 2020-2023. «Én ting er permitteringer og oppsigelser, en annen er at det hoper seg opp i køen med nyutdannede som står utenfor arbeidslivet,» skriver Ida Messel i Arkitektur.no. Men arbeidsmarkedssituasjonen kom bare til å bli verre.
16. november 2023 var prognosene fra Veidekke klare. Produksjonen i det norske byggemarkedet vil falle med 30 milliarder kroner de neste to årene. Boligprodusentenes Forening viser at salget av boliger har gått ned 32 prosent siden oktober i fjor. Antallet med nye boligprosjekter var 62 prosent lavere enn fjoråret. Ifølge NAV har «antallet arbeidsledige i bygg og anlegg økt med 37 prosent siden oktober i fjor». Hele byggenæringen vil muligens søke regjeringen om krisepakke. Og til dette skitskuet utdannes det altså tre hundre arkitekter og fire hundre byplanleggere i året. På nyåret bekreftet statsråd Ola Borten Moe at, ja, det er behov for kompetanse.
Kompetanse for å oppfylle hvilket behov, nøyaktig?
Jeg tolker situasjonen slik at byggebransjen nå endelig nærmer seg et ganske bærekraftig nivå, og en svekket byggenæring er veldig gode nyheter for oss. Den komplette kataklysmen som har evnen til å utslette menneskets levevilkår slik vi kjenner den er reell. Vi kan ikke lenger bygge OBOS-bomaskiner i armert betong. Vi må anse byggene våre som ikke-fornybare ressurser. Vi trenger mer kompetanse innen rehabilitering av gamle bygg, selv de støggeste rønnene og lagerhusene. Vi trenger kompetanse til å kunne konsolidere og optimalisere effektiviteten ved de ressursene vi har, for verken vi eller planeten har råd til mer. Å hevde noe annet er fri fantasi og løgn. Valery Legasov har ironisk nok aldri sagt dette, men hans sitat i HBOs ‘Chernobyl’ er til en viss grad anvendelig: Enhver løgn vi forteller pådrar oss gjeld til sannheten. Før eller senere må gjelden betales.
