Universets varmedød og klimanihilisme
Universets varmedød og klimanihilisme
Innsendt av AU v/ Wilhelm Anthun
En av teoriene om universets endelikt sier at all materie og energi til slutt kommer til å bli spredd tå tynt ut at det ikke er mulig at noe som helst kan skje. Dette kalles universets varmedød, og kommer av at universet utvider seg og sakte går mot en tilstand med maksimal entropi. Det er en bedrøvelig tanke at vi går en så trist og kald fremtid i møte, og at universet tilsynelatende er helt likegyldig alt som noen gang har funnet sted og eksistert.
En hendelse av denne størrelsesordenen er det ikke noe vi kan gjøre noe med, og man lar seg fort gripe av nihilismen som sier (grovt parafrasert) at ingenting betyr noe og at menneskelig eksistens i det store og det hele er grunnløs og uten betydning. Det er tross alt ingenting vi kan gjøre som kan ha en innvirkning på universets varmedød. Angsten kan heldigvis døyves ved å tanke på at dette mulige scenarioet er minst 10100 år inn i fremtiden.
Ting som er svært langt inn i fremtiden, og som man ikke kan gjøre noe med, er like greit å ikke tenke så mye på. Problemet, i alle fall for min del, er at denne holdningen kan dukke opp i møte med helt konkrete problemer en kan gjøre noe med. Jeg kommer alltid til et tidspunkt i eksamenslesingen der jeg proklamerer «jaja, da blir det som det blir.», og det øyeblikket har kommet tidligere og tidligere de siste årene. Det sier seg selv at det ikke er smart å tenke om eksamen som en uunngåelig kosmisk hendelse som ikke kan endres, og her må jeg skjerpe meg.
Det er mange ting vi kan gjøre noe med her i verden. Resultatet på eksamen er tross alt et produkt av egen innsats (kontakt klagenemda om du mistenker noe annet) og blir du syk kan du gå til legen å få hjelp. Klimakrisa er også en helt konkret problemstilling, som vi har fått en gitt tidsramme til å rydde opp i. Det mangler heller ikke av gode råd til handling for oss som enkeltmennesker, og FN er ikke akkurat undertydelig på hvordan stater skal prioritere og satse. Vi vet i stor grad hva som skjer med planeten, og vi forstår hva som må til.
Likevel aktiveres likegyldigheten, og man føler at det ikke er noe man kan gjøre for å forhindre et resultat som allerede er bestemt. Jeg vet at det ikke er bra å fly, men gjør det likevel. Jeg vet hvor mye natur som ødelegges, men klarer likevel ikke å hente frem sinnet som gjør at man lenker seg fast i trær og anleggsmaskiner. Det er fascinerende å stå i en så ekstrem situasjon som verden befinner seg i, uten å kjenne på de ekstreme følelsene det kanskje burde aktivere. All kudos til alle som klarer å ta til seg situasjonen, og gjør det de kan for å redde planeten!
Denne oppfordringen går til alle som er litt mer som meg, som gjerne skulle hatt litt mer initiativ og et mer optimistisk syn på klimakampen. Ikke gi opp, finn frem din indre stabeis og gjør det du vet er godt for verden. Klimakrisen er unngåelig, og våre handlinger har en effekt på resultatet. Du kommer aldri til å bli den perfekte, bærekraftige samfunnsborger, men det du gjør betyr noe og du har lov til å være stolt av din innsats og det du ofrer. Sammen kan vi redde verden, men da må vi aldri gi opp.
