Halvor Ekeland

En tributt til Tour de Kringla

Halvor Ekeland
En tributt til Tour de Kringla

Dagen er lørdag den 11. august. Faddergruppen min har samlet seg i Mølla, hvor vi blir kjent med hverandre. Dagen har vært lang, men øyeblikket jeg har ventet på er snart i sikte: gratis grillmat. Mens jeg sitter og undrer over hvor mye mat jeg skal spise, plukker ørene mine opp tre ord som drar oppmerksomheten min tilbake til samtalen. Tre ord som kun har vært navnet på et arrangement og et underlig spesifikt tidspunkt. I vibrant og levende detalj forteller fadderen min om en tradisjon så dyp og så viktig. Dessverre er jeg bare en ung gutt, knapt en student, og jeg forstår ikke bedre.

 «Så det er bare et race? Rundt en liten sirkel?» sier jeg. Fadderen min, Steinar Nicolaisen, blir verken sint eller oppgitt. Han smiler, for han vet hva jeg snart kommer til å oppleve.

 «Nei,» sier han, mens blikket hans vandrer ut vinduet og ned mot Kringla. «Det er så mye mer enn det.» Fortiden skinner i øynene hans, og jeg kan skimte en tåre i øyekroken hans. Ikke en sorgens tåre av savn, men en gledens tåre som er fylt med stolthet.

  Tiden flyr. Hundrevis av nye fjes stiller seg i kø i sentrum av Pentagon, der gratis pølse og hamburger er på menyen. Mens jeg står i kø og introduserer meg til navn jeg snart vil glemme, føler jeg en gåsehud klatre oppover skuldrene mine. Det er en spenning i luften som sakte bygger seg opp. De fleste nye legger ikke merke til det, for de er opptatt med å komme seg fram til gratis mat, som de antar er kveldens høydepunkt. Men jeg ser meg rundt, og ser eldre studenter som tripper på tærne av spenning. Du ser skyer komme inn mot synsfeltet, men intet regn. Du ser vinden i trærne langt unna, men det er komplett vindstille rundt Kringla. Som en skribent bruker jeg store deler av livet mitt på å strekke fantasien min lenger enn de fleste leger syns er sunt, alt i håp om å finne historier som er helt uten like. Mens jeg sto i kø og så verden rundt meg samle seg rundt det lille bygget, begynte jeg å skjønne det. I dag ville jeg ikke trenge fantasien min.

Klokken er 19.00. Jeg har stått på verandaen i andre etasje av Kringla i rundt 20 minutter. Mine kommende klassekamerater står rundt meg, og praten går løst om uviktige ting. Når klokken slår 19.00 vender jeg oppmerksomheten min mot senteret av sirkelen som er oversvømt av fargerike studenter. Ingenting uvanlig skjer. Jeg minnes at løpet ikke starter før 19.02. I de to minuttene som følger, føler jeg elektrisiteten i luften bygge seg opp. Jeg tar en titt opp, og ser skyene fylle himmelen, men de dekker ikke solen. Alle ønsker å se hva som kommer etterpå, og skyene presser seg sammen for å få best mulig sikt, men de tør ikke dekke for solen. Et lufthorn skyter gjennom samtalene, og fokuset rettes mot mannen i stripete dress. Løpet starter straks.

Hva som skjedde etterpå ville ikke vært etisk riktig av meg å forsøke å legge ord på. Et handlingsreferat ville ikke beskrevet stemningen som omringet Kringla. Følelsene og fellesskapet som brant gjennom luften her var som et virus; det smittet alle i nærheten av det. Det var vennskap i brutaliteten til løpsdeltagerne, respekt i nederlaget og ære i ydmykelsen. Det var forvirrende, men vi sto fortsatt alle mann og ropte og heiet dem fram. Stemmene våre ble sterkere sammen.

Jeg klarer ikke å forklare det bedre, og kanskje er det like greit. Dette er ikke noe du leser om, dette er noe du opplever. Jeg sitter hjemme i sengen min, utslitt etter festen som etterfulgte løpet.  Jeg går bort til vinduet mitt, stirrer ned mot Kringla, og forstår endelig hva Steinar mente. Tour de Kringla var så mye mer enn et løp. En tåre glir sakte forbi smilet mitt.